Historien om fuzz-pedalen

Navnet "fuzz" klinger like bra som lyden av en god fuzzpedal. Andre navn brukes også, som distortion, overdrive og vreng, men vi er vel alle enige om at "fuzz" klinger best. Stort sett handler det om samme type effekt; en forvrengt, rocka lyd. Mens overdrive sørger for effekten ved at lyden skrus så høyt at den forvrenger, er fuzz og distortion litt annerledes. På disse pedalene har man samme mengde forvrengning(fuzz) uansett lydnivå. Men betegnelsene blandes ofte og siden "fuzz" låter såpass røft holder vi oss til det i denne artikkelen.

Den første oppdagelsen av forvrengt lyd fikk man med de første forsterkerne på 1950-tallet. Skrudde man lyden høyt nok, eller at høytalerne ble litt ødelagt, fikk man da en tidlig utgave av fuzz-effekten. Noen musikere begynte tidlig å anvende dette som en kul effekt i gitarspillet sitt.

Chuck Berry var én av disse. På klassikeren "Maybellene" spilles gitarsoloen med en anelse forvrengt lyd. På slutten av 1950 og inn på 1960-tallet var rockabilly-sjangeren populær. Gitarist Dick Dale, kjent for slagere som "Misirlou" og "Lets go trippin" samarbeidet med Fender for å skyve grensene for lyden på gitarforsterkeren.

I 1962 kom den første fuzz-pedalen på markedet. Den ble kalt Maestro FZ1 Fuzz Tone. Salget av denne gikk treigt i starten helt fram til 1965 da rockerevolusjonen virkelig satte igang. Rolling Stones og gitarist Keith Richards tryllet fram "Satisfaction", en legendarisk låt med et enkelt, røft riff som de fleste kjenner til. Den forvrengte, rocka lyden var det Maestro Fuzz Tone som skapte og resultatet ble en bølge av rock'n roll.

Den britiske rocken var født og etterspørselen etter fuzz-pedalen var stor. Det britiske selskapet Sola Sound ble etablert og introduserte MK I i 1965 og MK II 1966. Spesielt sistnevnte ble brukt av mange kjente britiske gitarister. Etterhvert skiftet selskapet navn til Colorsound.

En av de mest berømte lydene som finnes er den smakfulle fuzzlyden fra guden selv, Jimi Hendrix. Den råe, bluesete fuzz-lyden han er kjent for er en kombinasjon av flere pedaler, blant annet Fuzz Face og Wahwah. Gitarlyden ble utviklet i samarbeid med tekniker Roger Mayer.

På 1970-tallet kom band som Black Sabbath, Led Zeppelin og Deep Purple. De ble toneangivende i å skape det som vi idag kjenner til som "heavy-metal-sounden"; høy lyd og masse fuzz.

De siste 10-årene har det fortsatt skjedd en utvikling innen fuzz-pedaler, men ikke så revolusjonerende som i starten. Men man har fått et stort utvalg merker og pedaltyper for enhver smak. Noen av de mest populære fuzz-pedalene er: Boss FZ-5, MXR Classic 108, Dunlop JH-F1 Jimi Hendrix Fuzz Face, Voodoo Lab Superfuzz, Gary Hurst Tonebende og Electro-Harmonix Little Big Muff Pi.