Anmeldelse: Privateering - Mark Knopfler

Avstanden er stor fra Knopflers sugende el-gitar på Money for nothing på 80-tallet til det nye soloalbumet Privateering. Dette albumet, forøvrig et dobbeltalbum, er det syvende i rekken av soloutgivelser av Knopfler etter tiden i Dire Straits. Som normalt er roer man seg med årene, så også med Mark Knopfler. Albumet er avslappende å høre på, perfekt når høsten setter inn for fullt. Men Knopfler sparker også fra seg på låter som Corned Beef City, Got To Have Something og I Used To Could.

Låtene er helt på det jevne. Knopfler virker som går mer og mer i retning av blues til fordel for country. Ispedd noen keltiske folkeviser blir resultatet likevel variert. Knopfler er dog på sitt beste på de rolige, stemningsfulle visene og da spesielt låten Radio City Serenade.

Som gitarist er det bare å nyte Knopflers spill. Selv om gitarspillet ikke er i hovedfokus på albumet byr det seg likevel mange anledninger til å høre hans delikate spill. De velkjente vakre, upolerte fraseringene dukker opp som en rød tråd hele tiden, men spesielt i låter som Go, Love, Miss You Blues og ikke minst Bluebird.

De siste 5 låtene er live-innspillinger fra konsert i London i 2011. Her skiller den kjente (og beste Knopfler-låta noensinne?) Sailing to Philadelphia seg ut.

I midten av juni 2013 kommer forøvrig Knopfler til Norge. 11.juni til Hamar, 12.juni i Bergen og 13.juni i Stavanger.

Privateering er selvfølgelig et bra album, med mye spennende gitarspill og noen fine låter inni mellom. Dessverre banker kjedsomheten forsiktig på døren etterhvert som man hører seg gjennom de 20 låtene.

Terningkast 4.