Musikk og følelser

Barokkens affektlære

De fleste kan være enig i at musikk i en moll-toneart kan ha noe sørgelig/trist hengende over seg, mens dur-tonearter står for det mer lystige. Videre kan vi også være enige om at sanger i et rolig tempo, kontra en sang i et hurtig tempo også virker forskjellig på oss. Det er derfor ikke tilfeldig at mange kjærlighetsballader er langsomme og går i en moll-toneart, mens en gladlåt går i et hurtigere tempo og gjerne i en dur toneart.

Dersom vi går tilbake til begynnelsen av 1700-tallet da barokken var i full blomstring, kan vi lese at dette var nærmest som en vitenskap. Det ble diskutert i det vide og brede hvordan musikken virker inn på vårt sinn. Læren rundt dette ble kalt affektlære. Affektlæren har sin opprinnelse i antikken, men det var altså i barokken diskusjonen kom for fullt.

Hva var det så som ble diskutert? Jo både tonearter, harmonikk, rytmer og intervaller m.m. ble grundig studert. Dette for å prøve å komme fram til hvordan ulik bruk av disse elementene kunne virke inn på menneskesinnet. Komponistene ønsket altså bevisst å bruke dette for å sette lytteren i en bestemt sinnstemning.

Dette gjaldt ikke bare i musikken, men hele samfunnet generelt var gjennomsyret av dette, både innenfor poesien, billedkunsten og arkitekturen for å nevne noe. For en billedkunstner holdt det for eksempel ikke lenger å male et ansikt med nese, munn og øyne, bildet skulle også inneholde en indre stemning.

I dag kan vi nok le litt av dette, men dersom man analyserer dagens musikk, vil man fort kunne gjenkjenne mye av det de allerede snakket om for flere hundre år siden.

Vi kan vel ikke akkurat si at barokkmusikerne kom fram til et helt samstemt svar, men på mange spørsmål kom de faktisk fram til allment akseptert kunnskap. Vi skal nå se litt nærmere på hva disse musikerne diskuterte.

Valg av tonearter

Hovedregelen her var at dur står for det lystige, frekke og av og til også det opphøyede, mens moll karakteriseres som det vemodige og sarte. Men de gikk også nærmere inn på enkelte tonearter som de beskrev som følger:

F DUR = pastoral, vennlig og avspent, standhaftighet og kjærlighet
C DUR = klar, nøytral, grov og frekk.
G DUR = lys, optimistisk.
D DUR = kraftfull og energisk.
H DUR = rolig, behersket og prektig
ESS DUR = maskulin, heroisk.

C MOLL = sjarmerende men trist
H MOLL = sorg, smerte, fortvilelse, melankolsk og ulystig.
A MOLL = klagende , ærbar og sindig
D MOll = rolig, behagelig og elskverdig
G MOll = alvorlig, men likevel med snev av munterhet og vennlighet
E MOLL = sørgelig og bedrøvelig

Harmonikken

Videre var harmonikken viktig i forhold til å skape de riktige stemninger. Konsonerende harmonikk ble satt i sammenheng med harmoni og ro, mens dissonanser vekket ubehag og ergrelse. Videre var det viktig å ikke krydre musikken med for mange dissonanser, det kunne sammenlignes med å salte/krydre maten for mye. Dissonansene skulle brukes på en gjennomtenkt måte for å vekke lytteren eller beskrive følelser som for eksempel smerte.

Ulike intervallers betydning

Intervallene i musikken, dvs hvor stort sprang det er mellom de enkelte tonene, ble også grundig gjennomgått. I barokken mente man at små intervaller uttrykte det smigrende, sørgmodige og ømme, mens store intervallsprang uttrykte glede og frekkhet.

Uvanlige og dissonerende intervallsprang, samt kromatikk og nær hverandre liggende intervaller skulle gjenspeile smerte, fortvilelse, sorg, raseri osv. Mens intervaller som ga kantible (melodiøse) melodier slik som for eksempel terser og kvinter, ofte ble satt i forbindelse med elskverdighet, godhet, glede osv.

Ulike rytmers funksjon

På lik linje med poesiens versemål har også rytmen i musikken stor betydning.

I barokken kom mange fram til at noter med lik verdi har en seriøs karakter. Korte like noteverdier har noe krigersk over seg. En kort noteverdi etterfulgt av en lang har en moderat munter karakter. En lang og to korte noteverdier etter hverandre passer både for seriøse og muntre melodier. Det motsatte er tilfellet hvor to korte og en lang noteverdi er satt sammen. Lange punkterte noter uttrykker det alvorlige og patetiske, mens en blanding av lange, som halv og heltaktige, og raske noter uttrykker derimot det glansfulle og opphøyde.

Ulike figurers bruk og betydning

Foruten selve affektlæren snakket man også mye om figurlære. Dvs at forskjellige musikalske motiver skulle billedgjøre musikken.

Eksempler på dette var for eksempel trinnvis oppadgående bevegelse som betydde oppstigning, oppstandelse, opphøyelse, himmelrike. Tilsvarende nedadgående bevegelse betydde nedstigning, grav, død, helvete.

Plutselige raske noteverdier hadde med flukt å gjøre. Mens lange noteverdier skulle gi assosiasjoner til rolig gange og kunne minne om en rolig avslappet harmonisk tilværelse.

Pauser kunne bety sukk, plage, utmattelse og lignende.

Noe komisk over det :-)

Dette er selvfølgelig noe vi kan le av i dag. Ingen musikere i dag bruker heller bevisst affektlæren og figurlæren i samme grad som man gjorde i tidligere tider. Men vi mennesker har likevel en felles forståelse av hvordan for eksempel en gladlåt kontra en trist låt skal høres ut. Man kan derfor si at komponister og musikere gjennom tidene har klart å finne nøkkelen til å uttrykke den menneskelige natur i toner.