Historien om Iron Maiden

Bandets nåværende medlemmer er som følger: På vokal Bruce Dickinson. På gitar har vi Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers. På bass spiller Steve Harris og bak trommene sitter Nicko McBrain. Det har hele veien vært utallige utskiftninger av musikere, men grunnstammen har vært bassist Steve Harris og gitarist Dave Murray. Vi må heller ikke glemme bandets maskot Eddie som har vært med helt fra begynnelsen.

Punkerne i Iron Maiden

Selv om Iron Maiden er et heavy metal-band inspirert av band som Deep Purple, Black Sabbath og Yes, bar musikken deres i tidlige år preg av en hurtig punkstil. I denne perioden livnærte bandet seg ved å spille mye på punkklubber rundt omkring på Londons østkant.

Da vokalist Paul Di'Anno overtok i 1978 ble ikke bandet mindre punkete. Plateselskapene hadde i årevis prøvd å overbevise Iron Maiden om å klippe håret og ofre metalstilen til fordel for en mer punkete stil, og med korthårede Di'Anno som frontfigur kunne bandet blande de to stilene til en salig miks av klassiske tema, galopperende metalrytmer og kjappe hardcore gitarriff.

Iron Maiden ble raskt en sensasjon i det engelske rockemiljøet på denne tiden. Selv om bandet kun hadde spilt sammen i tre år hadde de allerede rukket å få en lojal tilhengerskare.

Ny gitarist

Tidligere hadde Dave Murray blitt akkompagnert av en ekstra gitarist, men mesteparten av 1977 og 1978 var han alene som gitarist. Dette endret seg med Tony Parsons inntreden i 1979. Tony ble imidlertid raskt erstattet av gitarist Dennis Stratton, men også han ble sparket på grunn av 'kreative og personlige forskjeller', og endelig lå alt til rette for nåværende gitarist Adrian Smiths inntog i bandet.

Smith brakte noe nytt til Iron Maidens lydbilde. Smiths mer rytmiske og eksperimentelle stil passet godt til Murrays blues melodiøse stil. Et av bandets varemerker er tvillingharmoniene som Murray og Smith leverer, en stil som uten tvil var inspirert av Wishbone Ash og Thin Lizzy, men som de gjorde til typisk for metal idag.

Bruce Dickinson

Som en gruppe var Iron Maiden aldri involvert i mye festing eller misbruk av narkotika. Unntaket var vokalist Paul Di'Anno. Da bandet var i ferd med å få sitt store gjennombrudd i USA ble oppførselen til Di'Anno mer og mer ødeleggende for bandet, og i slutten av 1981 ble han byttet ut til fordel for tidligere Samson-vokalist Bruce Dickinson.

Dickinson hadde en ny måte å tolke og synge sangene på, og stemmen hans hadde en helt annet register enn vokalistene før ham. Dickinson debuterte med Iron Maiden på albumet The Number of the Beast (1982), som blir regnet som en klassiker innen heavy metal-sjangeren. Albumet ble en suksess over hele verden og inneholder blant annet kjente låter som The Number of the Beast, Run to the Hills og Hallowed Be Thy Name.

Falske beskyldninger

Da bandet dro på sin første verdensturné ble de forstyrret av religiøse grupperinger som hevdet at Iron Maiden var et satanistisk band på grunn av de mørke tekstene. Egentlig er det kun The Number of the Beast som kan tolkes slik, men denne låta dreier seg om et mareritt bassist Steve Harris hadde. En gruppe kristne ville på grunn av dette at alle bandets album skulle ødelegges. På denne tiden var det i tillegg mye oppstuss rundt sataniske beskjeder som ble gjemt i musikken til de litt hardere bandene. Slike beskjeder ble som regel oppdaget ved å spille den aktuelle sangen baklengs. På Piece of Mind-albumet hadde Iron Maiden valgt å inkludere en slik beskjed på starten av Still Life, men beskjeden er langt fra satanistisk; 'What Ho, said the thing with three bonces... do not meddle with things you do not understand!', etterfulgt av et rap. Enkelt oversatt betyr dette noe sånt som at 'man ikke skal tulle med noe man ikke har greie på'.

I motsetning til mange andre lignende band på den samme tiden, unngikk Iron Maiden bevisst sanger som dreide seg om alkohol, narkotika, sex og kvinner. Tekstene dreide seg i stedet ofte om engelsk litteratur (The Rime of the Ancient Mariner), historie (Alexander the Great) og krig (The Trooper). Musikken blir ofte betegnet som intelligent metal, og er fremdeles regnet som i en klasse for seg selv om man sammenligner med mange andre metal-band på 1980-tallet.

Opptur

Etter den enorme suksessen med The Number of the Beast, hadde bandet blitt superstjerner verden over. De neste årene ga Iron Maiden ut fire album som alle solgte til flere ganger platina flere steder i verden; Piece of Mind (1983), Powerslave (1984), Live After Death (1985) og Somewhere in Time (1986). Overalt hvor de dro samlet de et stort publikum, spesielt i Skandinavia, Sør-Amerika, Asia, Australia og USA, hvor de fremdeles er veldig populære når de er ute på turné.

I 1988 prøvde bandet en annerledes tilnærming til deres syvende studioalbum, Seventh Son of a Seventh Son. Dette var en konseptalbum som omhandlet barn med klarsynte evner og var basert på boken Seventh Son av Orson Scott Card. Det var det mest eksperimentelle Iron Maiden-albumet de hadde laget til da, og blir ofte referert til som bandets kreative toppunkt og beste album, men samtidig slutten på bandets gullalder.

90-tallet

Iron Maiden opplevde en liten nedtur gjennom deler av 90-tallet. Det hele begynte med at gitarist Adrian Smith forlot bandet. Videre fikk albumet No Prayer for the Dying dårlig mottakelse av tilhengerne. Med dette albumet gikk Iron Maiden tilbake til den litt tyngre stilen, men tekstene var enklere og musikken i seg selv var ikke så utfordrende som tidligere. I tillegg begynte vokalisten Bruce Dickinson å eksperimentere med en skarpere stemme, noe som heller ikke ble tatt godt imot blant fansen. Albumet ble imidlertid en kommersiell suksess og resulterte i én topplassering på hitlistene med låten Bring Your Daughter to the Slaughter, fra skrekkfilmen A Nightmare on Elm Street 5.

På denne tiden begynte også vokalist Dickinson en solokarriere parallelt med å være vokalist i Iron Maiden. I 1992 gav de ut albumet Fear of the Dark. Albumet hadde flere låter som ble meget populære.

På 90-tallet overtok musikksjangeren grunge (eks: Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden) mye av metallsjangerens popularitet. Til tross for dette fortsatte Iron Maiden å spille for utsolgte arenaer verden over. Dickinson fortsatte imidlertid å synge på en skarp måte og flesteparten av tekstene var en nedtur i forhold til bandets tidligere suksesser. I 1993 forlot Bruce Dickinson bandet til fordel for sin egen solokarriere. Dette var et hardt slag for både Iron Maiden og tilhengerne.

Blaze Bayley ble valgt som Bruce Dickinsons arvtaker i 1994. Blaze hadde tidligere vært vokalist i Wolfsbane og viste seg å være en verdig arvtaker etter Dickinson, selv om stemmen hans ikke hadde samme register som Dickinsons.

Etter tre år siden forrige album gav de i 1995 ut albumet The X Factor, og for første gang ble tilhengerne splittet: Enten elsket man albumet eller så hatet man det. Albumet serverte den ene mørke og dystre låten etter den andre, noe som muligens skyldes Steve Harris sine personlige problemer på denne tiden.

I 1996 var bandet for det meste ute og turnerte før de igjen returnerte til studio for å produsere Virtual XI. Albumet ble sluppet i 1998 men ble aldri noen salgssuksess. Platen ble den første av Iron Maiden som ikke solgte mer enn én million eksemplarer.

Gjenforeningen

Tidlig i 1999 forlot Blaze Bayley bandet og bare noen måneder senere sjokkerte Iron Maiden verden da de annonserte gjenforeningen med ikke bare tidligere vokalist Bruce Dickinson, men også tidligere gitarist Adrian Smith. Janick Gers skulle også fortsette i bandet slik at Iron Maiden nå hadde tre gitarister, noe som er forholdsvis uvanlig for band. I tillegg var det åpenbart at Dickinson gjennom 1990-tallet gradvis hadde kommet tilbake til sin 'rene stemme' i stedet for den litt røffere stemmen på No Prayer for the Dying og Fear of the Dark, og alt var plutselig 80-tall igjen. Bandet dro ut på en gjenforeningsturné og samlet både gamle og nye tilhengere over hele verden.

De progressive årene

I 2000 begynte perioden man godt kan kalle 'de progressive årene'. Låtene var lengre og tekstene omhandlet alt fra mørke temaer til samfunnskritikk. Bandet fikk en ny tilhengerskare med eksperimenteringen innen progressiv metal. Siden 2000-tallet har de gitt ut platene Brave New World (2000), Dance of Death (2003), A Matter of Life and Death (2003) og siste plate i rekken er The Final Frontier (2010). Alle platene har høstet gode kritikker og Iron Maidens plass blant verdens mest betydningsfulle metalband er et faktum.