Tabulatur i historisk perspektiv

Mens et notesystem består av 5 linjer med tilhørende noter som er universielt for alle instrumenter, består tabulaturet av 6 linjer som representerer gitarens strenger, der den nederste linjen representerer den dypeste strengen, og den øverste linjen representerte den lyseste. Mens man i notesystemet bruker noter som må pugges og forstås for å vite hvor de befinner seg på gitarhalsen, består tabulaturets ”noter” av tall. Hvert tall beskriver da hvilket bånd på gitaren man skal trykke ned. Dette blir da i forhold til notenes abstrakte system et langt mer konkret system og forklarer nok mye av dens økende popularitet.

Det spansk-italienske tabulaturet

Måten å notere tabulatur på har variert mye siden senmiddelalderen. Mens man idag har falt ned på en felles notasjonsmåte (den tyske) så har det ikke alltid vært slik. Dette har variert opp gjennom tidene, og man hadde også varianter mellom de ulike landene. I middelalderens Spania og Italia brukte man som idag tall til å representere de ulike båndene. Men i motsetning til det tyske tabulaturet (dagens tabulatur), representerte den høyeste linjen den dypeste strengen, og den nederste linjen representerte den lyseste strengen. Altså snudd på hodet i forhold til det man er vant med idag. Når man spiller dette tabulatur på gitaren, må man også huske å justere den tredje strengen ned et halvt trinn, fra 'G' til 'F#' for at det skal låte riktig. Under kan man se et eksempel på denne notasjonen. Utdraget er skrevet for lutt av den Italienske komponisten Francesco de Milano (1497-1543). Notene over angir lengden på de ulike notene (tallene).

Det franske tabulaturet

Det Franske tabulaturet i middelalderen skiller seg fra de spanske og italienske systemene ved at man brukte bokstaver i stedet for tall for å indikere hvilket bånd man skulle trykke inn. Ellers angir de ulike linjene samme strenger som det tyske tabulaturet. Bokstaven 'A' representerer den åpne strengen, 'B' representerer 1 bånd osv. Under kan man se et eksempel på et slikt system. Utdraget er hentet fra sonate i Am for fiolin av Johann Sebastian Bach (1685-1750).

Dagens globalisering har ført til en felles måte å skrive tabulatur på, og vi slipper derfor å forholde oss til mange varianter hvilket vi skal være glade for. Profesjonelle musikere som spiller eldre musikk på lutt, vihuela og gitar bruker likevel ofte å lese originaltabulaturene for å være på den sikre siden. Ikke alle stoler på at de som har nedfelt musikken i de moderne systemene har gjort jobben skikkelig.

Det virker som om tabulatur idag har et sterkt fotfeste og fortsetter å vokse. Noter er tidkrevende å lære og mange tar derfor den lettvinte varianten med tabulatur. Problemet med tabulatur er blant annet at man sjelden finner rytmikken notert og man bør derfor ha hørt låten på forhånd. Fingersettingen er heller ikke notert ned og man kan bli litt i villrede for hvilke fingre man bør bruke på de ulike notene. Men for nybegynneren til den litt viderekommne er tabulatur et kjærkomment system.