Banjoens historie

Den engelske oppdageren Richard Jobson var i 1621 på ekspedisjon ved Gambiaelven i Afrika. En kveld skrev han følgende i sin dagbok: "...fikk jeg øye på et instrument… laget av en plante med hardt skall og en pinne det var festet strenger til". Trolig skildret Jobson en forgjenger til det vi i dag kaller banjo. Det er ikke så mye som skal til for å lage noe som minner om en banjo: En tromme(eller hul plante med hardt skall) og en pinne med noen strenger strukket over og vips så har du et instrument.

De afrikanske slavene brakte instrumentet til Amerika og ofte kunne man høre slaver spille på dette instrumentet som da ble kalt for ”banshaw” eller ”banjar”. Utover på 1800-tallet tok etter hvert de hvite til seg instrumentet og det ble populært å bruke banjo i omreisende - ofte rasistiske - sirkusshow, som ble kalt Minstrel. Dette var hvite mennesker som sminket seg og kledde seg som svarte afro-amerikanere og fremstilte dem som dumme, late og komiske. Sangen og dansen ble akkompagnert av banjo, fele, kastanjetter og tromme.

I siste halvdel av 1800-tallet utviklet banjoen seg og ble også mer og mer populær i den amerikanske kulturen. Den amerikanske borgerkrigen(1861-1865) førte mange menn sammen og under opphold i kampene ble man en populær kar dersom man kunne lire av seg noe på en banjo. Når krigen var over dro alle mennene hjem og spredte kunnskapen og entusiasmen om instrumentet til nesten hver en bygd i Amerika.

Mot slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet var det blant fornemme kvinner blitt et statussymbol å ha en banjo i stua, og spille på den gjorde de også. Det var mange banjoprodusenter og salget gikk til værs. Mye av årsaken kan være at det var optimisme og oppgangstider i USA og banjoen låter ikke akkurat trist.

Som en kontrast kom børskrakk og Den store depresjonen på 1930-tallet. Ikke mange smilende fjes å se i gatene og å klimpre i vei på en banjo ble helt feil for de fleste. Robert Webb sa det treffende: ”Etterspørselen etter dens(banjoens) lyse, glade lyd forsvant nesten over natten”. Det ble nesten ikke produsert banjoer i denne perioden.

Bill Monroe startet i 1939 bandet ”Bill Monroe & the Bluegrass Boys” og bluegrass-sjangeren fikk vind i seilene. Det tok et par år før banjoen ble med i bandet, men siden 1941 har banjoen vært meget sentral innen bluegrassen. Bluegrass uten banjo er som suppe uten salt, vil mange mene. Interessen økte utover 1940- og 1950-tallet og navn som Earl Scruggs, Lester Flatt og visesanger Pete Seeger gjorde sitt til at instrumentet igjen var å få kjøpt i musikkbutikkene.

Godt hjulpet av hippietid og visesang-vekkelse fortsatte banjoen å etablere seg som et populært instrument i 1960- og 1970-tallet. I det 21.århundre er interessen for banjoen fortsatt godt til stede, mye takket være dens særegne klang og spilleteknikk.